Savnet av Christine har kommet til et nytt nivå, jeg vil hjem til min kjærest. Det kjennes på hele kroppen, samt et sted ikke så altfor langt inn i hodet mitt også. Jeg kan ikke engang forestille meg følelsen jeg kommer til å få idet jeg får muligheten til å hvile øynene mine på henne igjen. Det svir i tankene når jeg tenker på hvor langt jeg er borte fra henne.
Karesuando viser seg faktisk atter en gang å være like fantastisk som før, og er i tillegg litt savnedempende. Kulda er minus 33 grader ute, snusen smaker godt, alle har det bra og garantert noen som har det verre.
Jobbe begynner jeg allerede med til helga, da jeg har fjøs, deretter starter hverdagene i Tromsø. Gleder meg veldig til det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar