Bil mot natur

Man sier jo at mirakler skjer hver eneste dag. Dette kan jeg bekrefte. Først nå som kulda har slått skikkelig inn her i Tromsø by, kjenner jeg på hele kroppen at jeg går gjennom store påkjenninger.
Every single fantastiske fuckings morgener som jeg responderer når eieren vrir om nøkkelen, er et mirakel. Jeg er sikker på at jeg har gjort førstegangstjeneste 10 ganger minst allerede, og forhåpentligvis blir det flere.
Nå om dagene så knirker det skikkelig inni meg, gamle vindus sprekk som tar form og levner skikkelig til, der jeg er garantert sikker på at de formerer seg og blir mer omfattende. Jeg ser at vindus sveiva er vanskeligere å finne etter at den som vanlig ramler på gulvet idet han lukker døren så pent han kan. En halvt defekt kupévarmer sliter skikkelig med å tine jern-isen fra vinduene mine. Den forferdelige knirkingen fra demperne som topper alt, uten å overdrive. Knirkingen er så intens og høy, at eieren min uten tvil hadde fått kjøreforbud etter kl 23 på kveldstid. Fri-eksos er et daglig fenomen her i gården, og lyden blir bare bedre og bedre.
Fordelen med denne "istiden" i, under, og oppå meg kan bare være en ting: jeg starter rett etter at Bjørnar har vridd nøkkelen i riktig retning.

Motto: Det finnes ikke dårlige deler, bare dårlig leder.

Nissan Primera Ettan, 1995